Filmanalyse av kortfilmen Sniffer

Filmanmeldelse, Sniffer

Sniffer er en kortfilm som er produsert av Bobbie Peers, som har vunnet mange forskjellige priser.

I starten av filmen, eller anslaget, får vi se en mann som ligger med hodet opp mot taket. Så kommer en dame og trekker han ned fra taket. Mannen tar deretter på seg noen støvler som ser ut som et par tunge skistøvler. Den første scenen er rommet veldig mørkt.

I neste scene går mannen på bussen. På bussen er det ingen som snakker, eller ser på hverandre. Alle som er på bussen har på seg de såkalte gravitasjonsstøvlene. Når mannen går av bussen ser man mange andre mennesker bare gå i samme retning uten å se på noen, eller hilse.

På «jobben» hans, eller kontoret hovedpersonen går inn på driver de å løper på en tredemølle. Etterhvert stopper de å løpe og noen observatører «sniffer» i armhulene deres. Det er ingen prating eller form for kommunikasjon, bare en person som bestemmer når de skal løpe og ikke løpe. Disse rutinene går igjen og igjen. Rutinene stopper plutselig når en hvit due flyr rett inn i vinduet. Mannen tar opp duen og går ut av bygningen. De andre som jobber der blir forbauset og steller seg i vinduet og ser på. Mannen med duen slipper duen løs og ser på den fly opp mot himmelen. Etter hvert som duen er ute av syne, tar mannen av seg disse «gravitasjonsstøvlene» og stiger forsiktig opp i været.

Presentasjonen av filmen starter når hovedpersonen blir dratt ned fra taket hvor han sover og er festet til sengen. Man skjønner da med en gang at det at man blir dratt ned og gravitasjonen har en stor betydning i filmen, men man skjønner ikke helt hva eller hvorfor de har på seg disse støvlene. I scenen hvor de er på bussen ser man at de nesten er helt like og man hører spesielt lydene av støvlene som slår ned mot bakken. Når jeg så filmen tenkte jeg veldig på hvorfor disse støvlene tok så mye av lyden i filmen. Man hørte nesten ikke noe snakking eller pusting, nesten bare disse støvlene som slår ned i bakken.

Vendepunktet i filmen er helt klart når duen smeller inn i vinduet. Før duen kommer inn i bildet, kan man nesten tro at menneskene bare er roboter som gjør akkurat det samme dag etter dag. Men når denne duen kræsher i vinduet og menneskene snur seg og lurer på hva som skjer, at de ikke bare fortsetter med de skal gjøre.

Det er mange forskjellige kamerabevegelser under kortfilmen. Under anslaget i filmen tror man at det er filmet i fugleperspektiv siden det er veldig mørkt, men etter hvert ser man at mannen ligger oppe i taket, og da merker man at det er filmet i froskeperspektiv.

Under hele filmen merker man at når mannen er alene blir han filmet i fugleperspektiv, men når han er med andre blir det filmet i froskeperspektiv. Det er ikke mye forfølgelse av kameraet. Kamera beveger ikke mye på seg, noe som også kan vinkles med at nesten alt er likt, og at de gjør nesten bare det samme hver dag.

Til slutt vil jeg si at jeg syntes Sniffer var en bra gjennomtenkt film, med bra kameravinkler og eg syntes det var en gjennomført bra film. Dette er sånne filmer man trenger litt tid på å tenke seg til, og som man ikke skjønner hele handlingen fra starten av. Helt ærlig så trodde jeg på starten at det skulle være en slags skrekk, eller skummel film med tanke på den første scenen hvor det var en dame som trakk en mann ned i et nesten helt mørkt rom.

Her ser vi et bilde fra filmen «sniffer». Her ser du de går tredemølle aktig apparat. Du kan også se disse spesielle støvlene. Mennene i de hvite frakkene er de som sniffet i armhulene deres.